hvor gaar egentlig veien fra tanke til handling?, tenkte jeg paa i kveld.
Jeg kjendte plutselig hvor utmattende det var aa bare tenke paa hva det vil kreve aa gjennomfoere alle prosjektene mine, ja selv en broekdel av de vil koste baade tid, svette og nattesoevn.. og for hvilken nytte? Det brakte meg til aa reflektere over hvorfor vi gjoer det vi gjoer. En farlig tankegang i grunn, for det kan jo tenkes at man reflekterer for meget over det og dermed tenker gleden i stykker. Men naa engang, det var naa slik at jeg befattet meg med disse tankene her naa en loerdags kveld, mens andre normale mennesker kanskje slo ihjel tiden med en kino, eller en bartur til og med, saa satt jeg her hjemme og funderte over livets besynderlige og, tror jeg, ( alt for) viktige spoersmaal. For som en stor entusiast, saa mangler det ikke paa ideer og nyskapning her i gaarden. Det er bare det at selv i en alder av (toer jeg aa si det?) 30, ( iiiik), saa har jeg fortsatt ikke klart aa ta mot til meg til aa faa prosjektene ut i livet. Det blir paa en maate litt halvveis, og slik gaar maanedene, og naa etterhvert aarene. Saa sitter jeg da her en loerdags kveld som jeg sa, og grubler plutselig over dette, og gjennomskuer paa en maate meg selv. Jeg liker nemlig aa tro at jeg er saa forferderlig travel, eller at noe er galt, eller at det ikke er ryddig, eller at det har skjedd noe prekaert som jeg maa faa orden paa, - slik at jeg kan befatte meg med praktiske ting istedetfor aa begynne veien mot realiseringen av prosjektet(ene) mitt(mine).
Og plutselig slo det meg at jeg er alldeles ikke saa travel, men snarere heller en smule selvopptatt og barnslig, for det er faktisk ikke saa meget som hindrer meg enn meg selv. Det er vel kanskje mest av alt jeg som kanskje ikke toer (?) aa sette planene ut i livet.
Redd for aa mislykkes med den store droemmen?
Eller er det kanskje jeg som ikke orker aa arbeide for aa oppnaa denne droemmen?
Har jeg kanskje trodd at det var nok aa tro paa meg selv for aa lykkes?
Ja, jeg tror faktisk at jeg har trodd det. I min evige ungdom ( som ikke er saa evig lenger), saa har jeg trodd at i dag ikke teller, at jeg har fortsatt ti millioner dager til aa proeve og feile, at det ikke er saa noeye hva jeg gjoer, for det er jo ikke mitt voksne liv jeg lever enda, neida, bare litt til uansvarlighet og bekymringsfri ungdom, saa skal jeg begynne paa veien mot maalet.

Saa hva gjoer jeg da en loerdags kveld, naar jeg har sett meg selv i hvitauget og ristet bedroevet paa hodet over disse hoderystende oppklaringer?
Jeg tar frem fjernsynskontrollen og droemmer litt til. Det er tross alt loerdag.