gjoer vi livet vanskelig eller er det vanskelig? noen (arrogante?) sjeler paastaar iblandt at "bare du ikke tar det saa tungt", "er dette no problem da", og andre liknende bedrevitende paastander, naar man selv staar oppi noe man faktisk opplever som..vanskelig. jeg har proevd, opptil flere ganger, aa foelge disse velmenende raad. problemet er vel bare at raadene sier noe om hvordan det burde ha vaert i en gitt verden, og foelgelig har de ikke alltid ( og svaert sjelden) relevans i min verden. For dette er ingalaras univers, og her skjer det meget, og faktisk til tider vanskelige ting og! som mine naa trespraaklige barn. det er jo en gave til barna aa snakke mange spraak, men har du noen gang spurt deg hvilken pris foreldrene betaler? er du for eksempel klar over at jeg gikk rundt et par aar og tolket/oversettet HVER dag, hvert minutt?
"mamma, I want is." " ok, gutten min, du vil ha is. kan du si, jeg vil ha is?""mamma, jai will have is". .(tenkning) "fint gutten min, jEg ViL HA is". (pause) ( pause) "icecream!" ( etterfulgt av selvforsyning i fryseren) dette hoeres jo greit ut? ok. det er til tider noe festlig.
men har du proevd aa tolke mellom to-tre spraak naar du staar i koe paa butikken og egentlig regner matvarepriser i hodet ditt? mens du bevarer taalmodigheten mener jeg? mens du svarer paa, og vurderer, om soennen din kan faa en godteri, bare i dag, just today, verpaapnill!, mamy, pliiiiiiiiz, mens du rykker frem i koen og legger opp varene, og soennen din ( mens han henger over deg med godteri du ikke har orket aa forholde deg til pga sprengt tankekapasitet) spoer deg "whats that"? eller "mama, can jeg have one krone"? har du tenkt paa hvor fristende det er i slike stunder aa bryte alle pedagogiske beslutninger om aaa BARE svare paa et spraak, ditt spraak, ikke blande, nei, nei, for det sier de alle, disse ekspertene, at man maa vaere konsekvent. har du tenkt over hvordan hjernecellene kraesjer i hverandre, det ryker der inne, det er fullt, noe maa ut, og kanskje dette noe kunne faa vaere litt irritasjon, eller til og med litt utaalmodighet, ja, har du tenkt paa at det faktisk er begrenset med simultankapasitet der inne, og at det iblandt bare maa skje en overopphetning og til slutt en eksplosjon? har du tenkt paa hvor umulig det er iblandt aa forholde seg til oversetning, spraakopplaering, livsopplaering, pusteteknikker, standhaftighet til prinsipper om godteri KUN paa loerdag, - paa samme tid?

selv saa tenker jeg naa svaert lite over disse artige parafrasene, ikke lenger, jeg leste og diskuterte og hadde planlagt mange fine forsetter, og javisst saaklarte jeg aa gjennomfoere noen av de, ivhertfall de foerste 2 minuttene av koen.
etter det?
da ble det "yes my boy", "yes my boy" og "yes you can have candy but ONLY today", ( siste setning med litt ekstre trykk paa "only" slik at damen bak meg ikke tenker at jeg er inkonsekvent). da ble det ogsaa $ 30 ekstra paa regningen fordi det mentale matvarepris-regnestykket mitt gikk i stykker, det ble saftsoel paa den fine tskjorten min fordi my boy klinte saftis paa den ( som han aapnet paa vei til kassen), det ble klamhet, nummenhet, irritasjon, daarlig samvittighet, daarlig samvittighet, kaotisk tenkning, og lengting mot kvelden.

men paa vei ut av infernoet, der sitter en eldre mann, og han smiler saa varmt til oss, han belaerer meg ikke med hvor vanskelig jeg gjoer det, han nikker anerkjennende og nikker med hodet,
og med ett kjenner jeg meg som en flott mor, som har gjordt akkurat det hun skulle, til intelligente barn som snakker tre spraak i en setning, til lykkelige barn som slikker paa en lollipop og allerede har glemt handklekoen. der og da kjenner jeg perspektivet paa det hele, at det kanskje ikke "er no problem da", og pusteteknikken faller paa plass og hjernemaskineriet begynner aa snurre saa fint igjen, og jeg smiler og gir soennen min en liten klem og forteller han at "mamma loves you gutten min", mens jeg lager en mental tankelapp om at dagen er for bra til aa la forsetter oedelegge den, det kan tas i morgen, it s okay, det er jo faktisk bare aa ikke ta det saa tungt.

hvor gaar egentlig veien fra tanke til handling?, tenkte jeg paa i kveld.
Jeg kjendte plutselig hvor utmattende det var aa bare tenke paa hva det vil kreve aa gjennomfoere alle prosjektene mine, ja selv en broekdel av de vil koste baade tid, svette og nattesoevn.. og for hvilken nytte? Det brakte meg til aa reflektere over hvorfor vi gjoer det vi gjoer. En farlig tankegang i grunn, for det kan jo tenkes at man reflekterer for meget over det og dermed tenker gleden i stykker. Men naa engang, det var naa slik at jeg befattet meg med disse tankene her naa en loerdags kveld, mens andre normale mennesker kanskje slo ihjel tiden med en kino, eller en bartur til og med, saa satt jeg her hjemme og funderte over livets besynderlige og, tror jeg, ( alt for) viktige spoersmaal. For som en stor entusiast, saa mangler det ikke paa ideer og nyskapning her i gaarden. Det er bare det at selv i en alder av (toer jeg aa si det?) 30, ( iiiik), saa har jeg fortsatt ikke klart aa ta mot til meg til aa faa prosjektene ut i livet. Det blir paa en maate litt halvveis, og slik gaar maanedene, og naa etterhvert aarene. Saa sitter jeg da her en loerdags kveld som jeg sa, og grubler plutselig over dette, og gjennomskuer paa en maate meg selv. Jeg liker nemlig aa tro at jeg er saa forferderlig travel, eller at noe er galt, eller at det ikke er ryddig, eller at det har skjedd noe prekaert som jeg maa faa orden paa, - slik at jeg kan befatte meg med praktiske ting istedetfor aa begynne veien mot realiseringen av prosjektet(ene) mitt(mine).
Og plutselig slo det meg at jeg er alldeles ikke saa travel, men snarere heller en smule selvopptatt og barnslig, for det er faktisk ikke saa meget som hindrer meg enn meg selv. Det er vel kanskje mest av alt jeg som kanskje ikke toer (?) aa sette planene ut i livet.
Redd for aa mislykkes med den store droemmen?
Eller er det kanskje jeg som ikke orker aa arbeide for aa oppnaa denne droemmen?
Har jeg kanskje trodd at det var nok aa tro paa meg selv for aa lykkes?
Ja, jeg tror faktisk at jeg har trodd det. I min evige ungdom ( som ikke er saa evig lenger), saa har jeg trodd at i dag ikke teller, at jeg har fortsatt ti millioner dager til aa proeve og feile, at det ikke er saa noeye hva jeg gjoer, for det er jo ikke mitt voksne liv jeg lever enda, neida, bare litt til uansvarlighet og bekymringsfri ungdom, saa skal jeg begynne paa veien mot maalet.

Saa hva gjoer jeg da en loerdags kveld, naar jeg har sett meg selv i hvitauget og ristet bedroevet paa hodet over disse hoderystende oppklaringer?
Jeg tar frem fjernsynskontrollen og droemmer litt til. Det er tross alt loerdag.